"Manden som skulde stelle hjemme.

Korleis rettskrivinga har endra seg frå dansk og fram til 1938:

Den største skilnaden på teksten frå 1899 og teksten frå 1907 er dei store bokstavane som er i tekst A i starten på substantiva. Eksempel: «Tidlig om Morgenen tog Kjærringa Ljaaen paa Nakken..»
Det er ikkje store skilnaden på tekst A og B, men i B-teksten kan ein finne at ein del blaute konsonantar er blitt til harde konsonantar. D er bytta ut med T osv. Nokre av orda er også blitt fornorska, som for eksempel så er Haanden blitt til næven og Hu er blitt til det litt meir norske ordet hug. Stumme bokstaver er også blitt borte. I C-teksten, som er i frå 1917-reforma er alle de danske orda borte. Den store skilnaden kjem først i reforma frå 1938. Der er det plutseleg blitt a-endingar istaden for vanlige endingar. Det gir teksten eit meir muntleg preg. Eks: Stua, døra, smatta.
Det er også ein del innslag av nokre dialektord i denne versjonen. Før i teksten er det brukt ord som glemte, men i utgåva frå 1938 kjem ordet glømte. I den siste versjon av teksten er skriveforma blitt mindre muntleg og gådd tilbake til ein meir formell form med bestemte endingar som -et og -en. Dei har også gådd bort i frå dialektord og funnet tilbake til ein utgåve som liknar meir på bokmål.

Gjengangere

Norsk
Analyse av drama
Klasse: ST3ab
Gruppe: Henriette, Ellinor, Simen, Tonje og Christian
 
Analyse av dramaet ”Gengangere”.
 
Bilde: http://www.denstoredanske.dk/@api/deki/files/10485/=359220.501.jpg (21.09.09)
 
    Teaterstykket ”Gengangere” (på moderne norsk kalt ”Gjengangere”), er skrevet av den norske dramatikeren og dikteren Henrik Ibsen og ble utgitt i bokform i 1881, av Gyldendals forlag i København.  I litteraturhistorisk sammenheng, ser man de klassiske trekkene innen realismen i dette dramaet, noe den videre analysen kommer frem til senere.  Henrik Ibsen (1828 – 1906), holdt seg til den klassiske og noe konservative modellen for dramaskriving med eksposisjon, hoveddel og avslutning med løsning av personlighetenes problemer, som gjerne var drivkraften i Ibsens drama. 
    Den avdøde kaptein og velgjører Alving skal hedres med et barnehjem i sin egen hjembygd, hvilket for anledningen stedets pastor, pastor Manders kommer på besøk for å overvære innvielsen av ”asylet”, samt hjelpe enkefru Alving med forsikringspapirer.  Husets sønn, Osvald Alving kommer hjem fra sine studier tilsynelatende for samme grunn som pastoren.  Når de respektive personligheter samles under enkefru Alvings tak, finner fortidens lønndommer frem i lyset fra husets mørke kroker, ettersom fruens moralsterke samvittighet og datidens respekt for kirkens embetsmann blir presset. 
    Handlingen i dramaet er sammenhengende og deles inn i tre akter. I den første akten, hvor vi finner eksposisjonen, blir vi først kjent med rollefigurene og samfunnet de lever i, dernest får vi hint om hva som er konflikten. Helt mot slutten av denne akten er Osvald og Regine alene inne i spisestuen og fru Alving og Pastor Manders får nyss om at de har noe på gang. Pastor Manders blir opprørt og
da hvisker Fru Alving at Parret fra blomterværelset går igjen. Gengangere. I den andre akten får vi vite mer om Herr Alving, og Fru Alving konfronteres med problemer fra fortiden. Vi får også vite at Osvald er syk, og det er mye dialog mellom ham og fru Alving. I den tredje akten må problemene fra fortiden legges på bordet ettersom Osvald sliter med anger og bebreielser fordi han var blitt syk. Fru
Alving forteller ham sannheten om hans far, og at Regine er resultatet av en affære som han hadde med en tidligere tjenestepike. Således kommer Ibsens retrospektive teknikk til uttrykk.
     Familiedramaet er delt inn i tre akter som ikke inneholder noen sceneskifter i aktene, med mindre man velger å regne nye karakterpresentasjoner som sceneskifte.  Den foregår i kronologisk rekkefølge og over kort tid, som seg hør og bør i dramaets konservative oppbygging. Ibsen har i andre og tredje akt tilskrevet fru Alving en tydelig retrospektiv dialog for å fortelle pastor Manders og tilskuere om skammen og hemmelighetene fra husets fortid.  Siden dramaet er skrevet som en novelle, har den en spenningskurve som bygger seg oppover med et overraskende intenst tempo, selv om teksten får selve skuespillet til å virke stille og dannet.  Forholdet mellom fru Alving og pastor Manders er tydelig et spesielt et, noe som fører til at forventningene bygges radig opp.  Hele iscenesettelsen får omgivelsene til å virke som et dannet hjem hvor kvinnen i huset lever slik pastoren ønsker at kvinner lever. Siden viser det seg at fru Alving leser bøker om romanse og tenker på en sjokkerende måte i pastorens øyne, noe som gjør ham tvilsom til fru Alvings totale handlingsmønster.  Spenningskurven når toppen og varer overraskende lenge når fru Alving avslører sin avdøde manns synd og varer til det punktet hvor Osvald begynner å fortelle at han er syk.  Det er på dette tidspunkt at sønnen faktisk har arvet farens kjønnssykdom, ut ifra symptomene å dømme, syfilis.
    Fru Helene Alving er ei bestemt og sterk dame som vet hva hun vil. Hun giftet seg med kammerherre Alving mest fordi hun måtte og ikke fordi hun ville. Ekteskapet viste seg å bli et mareritt siden mannen hennes var en livsglad mann med en umettelig omgang med andre kvinner og et hjerte for alkohol.
Fru Alving liker å lese filosofiske bøker, som på den tiden ble sett på med ugleøyne. Hun har alltid vært streng mot seg selv og vært veldig nøye med å følge samfunnets normer og regler. Derfor holder hun på mange store hemmeligheter for å holde fasaden og hun har tatt en del drastiske valg i løpet av livet. For eksempel sendte hun bort sønnen sin til utlandet for å skjerme han for farens svakheter. I dette stykket begynner hun å tvile på sine egne valg og hun begynner å angre på at hun lot samfunnets normer farge valgene hennes så mye.
Helene Alving er i dette dramastykket Ibsens talerør. Hans meninger om samfunnet kommer frem gjennom henne.
    Osvald er sønnen i huset som har bodd hjemmefra i mange år. De siste årene har han levd et bohem-liv i Paris som maler. Hans tanker og livsstil er mest løssluppent av alle karakterene. Han er en åpen og livsglad mann. Alle tror at Osvald kommer hjem i forbindelse med farens minnedag, men egentlig er et fordi han er alvorlig syk. Husets sønn lider av syfilis og han innser at han trenger hjelp. Ibsen har latt Osvald representere den nye tiden.
    Pastor Manders er den konservative, litt naive presten som har ansvar for papirarbeidet til barnehjemmet. Han representerer det konservative og trangsynte samfunnet som ikke tillot avvikere. Han reagerer når han finnet ut at fru Alving leser filosofiske bøker. Han holder da et lengre foredrag om hvor ødeleggende og upassende det er for en dame å lese slikt. Manders fungerer her i dette dramastykket som en rettleder. Han forteller gjerne om hva som er rett og hva som er galt, i følge hans eget syn og i følge samfunnet generelt.
    Regine er husets stuepike og Osvalds halvsøster. Hun er datter av Johanne, den første stuepiken til fru Alving. Johanne ble gravid med herr Alving og ble sendt bort. Nå har Helene Alving tatt Regine til seg som hushjelp. Regine er arbeidsom og pliktoppfyllende. Samtidig er hun en litt finer dame og hun føler selv at hun ikke tilhører sin samfunnsklasse. Hun har lært seg enkle gloser og fraser på fransk for å hevde seg over sin klasse. I tillegg har Osvald har lovet henne for lenge siden at han skal ta henne med til Paris. Regine er en bestemt ung dame som vet hva hun vil, så når hun får vite at hun er datter av herr Alving blir hun sint fordi det er blitt hold skjult for henne og hun reiser derifra.
    Snekker Engstrand blir sett på som en arbeidsom og ærlig mann som trår til når nøden er som størst. Men egentlig er han det helt motsatte. Han giftet seg med Johanne, Regines mor og det blir sagt i boken at han reddet ryktet til en fallen kvinne av egen barmhjertighet og kjærlighet, men egentlig gjorde han det for penger. Han fikk også Pastor Manders til å tro det var han som hadde tent på fru Alvings asyl og han tilbyr seg å ta imot penger fra Manders for å ta på seg skylden. Engstrand har ingen moral. Han ønsker å tjene penger og skyr ingen midler for å oppn sine mål. Han planlegger å opprette et horehus hvor han tenker å ha sin egen fosterdatter som underholdning. Ibsen har latt Snekker Engstrand representere det motsatte av det vi andre håper vi står for.
    Novellen har i hovedsak flere hovedpersoner som dem nevnt ovenfor. Men den personen man får vite mest om og som er mest med i historien er fru Alving. Hun opptrer som en dynamisk hovedperson som linker sammen personene i historien.
Miljøet som blir skildret i "Gjengangere" er særeget. Handlingen utspiller seg i et hus med en fortid preget av intriger. Huset har på en måte vært en indirekte grobunn for det som skjer i fremtiden, som f.eks; familiekonflikter, mulig incest og generell problematikk. Fru Alving har i fortiden konstant lagt skjul på hvor miserabelt hun hadde det. Både i ekteskapet, overfor sin sønn og pastor Manders. Dette karakteriserer det gamle bygdesamfunnet hvor det var viktig å skjule problemer innad i familie og ekteskap, og heller prøve å framstille suksess og fornøyelse. 
    Alle personene vet sin egen lille hemmelighet om huset. Snekker Engstrand har adoptert Regine som sin datter uten å si noe til Manders. Manders har litt følelser for Helene Alving som han prøver å skjule. Fru Alving holder fasaden sin på samme tid som hun ruger på alle husets hemmeligheter.
Dramaet er et naturalistisk verk, og som andre naturalistiske verk er det kritikk mot samfunnet som står i fokus. Forfatteren skriver om alkoholmisbruk, prostitusjon, incest, barn utenom ekteskap og utroskap. Dette var temaer som nesten var forbudt å prate om på denne tiden. Budskapet bak kan derfor være vanskelig å tyde - kanskje er det fru Alvings måte å takle sine problemer på Ibsen har lagt sin kritikk i. Eller kanskje tvert imot hennes alkoholiserte ektemanns sidepsrang, men det er tydelig at Ibsen reagerer på at samfunnet godtar prostitusjon og utroskap og samtidig unngår å snakke åpent om det. I dramaet kan man se at budskapet omfatter to hovedmotsetninger. Den ene er de gamle kristne tradisjoner som spiller en stor rolle for folks liv i bygdene og den andre er den radikale tankemåten som fru Alving viser. Ibsen understreker dette punktet ved å la fru Alving fortelle pastor Manders om hvilken litteratur hun leser.  Ibsen vil vise at mennesker, kvinnen i denne historien, er tilbøyelige til å tenke annerledes.  Dette kan sees på som å være en gjenspeiling på Ibsens egen rebelske personlighet.

Amalie Skram

Amalie Skram ble født i 1846 i Bergen. Hun er en kjent Dansk-norsk forfatter som etter sin død fikk anerkjennelse for å være en stor naturalistisk forfatter. Det vil si at hun prøvde å skildre menneskelivet mest mulig detaljert og så korrekt som mulig.
Skram bosatte seg i voksen alder i København, men hun hentet alt stoffet og inspirasjonen sin fra Norge, og da spesielt fra området rundt Bergen. Hun giftet seg med skipskaptein August Muller i 1864. 14 år etter skilte de lag, men ble ikke offisielt skilt før fire år etterpå. Amalie og August fikk to sønner sammen. Høsten 1883 forlovet Amalie seg på nytt med med Erik Skram. Gjennom dette ekteskapet ble hun kjent som Amalie Skram. Sammen fikk de datteren Johanne Skram Rørdam i 1889.
Amalie har skrevet mange store romaner som omhandler ekteskap, sinnsykehus og slekt.

I ekteskapsromanene setter hun ekteskapet og det seksuelle samlivet under debatt. Veldig ofte gikk kvinner og menn inn i ekteskap med hverandre med ulike forventninger og erfaringer. Mannen var som regel eldre og hadde mer erfaring, mens kvinnene var helt uforstående til seksualitet. Mest fordi ingen hadde fortalt dem hva det var de gikk inn i. Dette så Amalie på som en uting og hun kritiserte dobbelmoralen i samfunnet det kvinnene måtte holde seg urørt fram til de giftet seg, mens det var sosialt akseptert for menn å ha seksuelle erfaringer fra før.

I sinnsykehusromanene drøfter hun forholdet mellom galskap og normalitet, og hun prøver å finne ut hvor grensen går hen. Amalie skrev to romaner innenfor denne typen; Prof Hieronimus og Paa St. Jørgen. Disse bøkene vakte stor oppsikt fordi historiene er basert på hennes egne erfaringer fra da hun var innlagt på sinnsykehus. Sykehusene var lett å identifisere og personale var basert på virkelige mennesker. Gjennom disse to bøkene får vi et veldig godt innblikk i datidens psykiatriske forhold og hvordan samfunnet behandlet dem.

Slektsromanene Hellemyrsfolket er omtalt som det mest helstøpte og størst anlagte naturalistiske verket i norsk litteraturhistorie. Amalie har skrevet fire slike bøker hvor hun beskriver og følger en familie gjennom flere generasjoner. Her tar hun for seg hvilke konflikter som kan oppstå og hvilke utfordringer man kan kommer utfor i løpet av livet. I disse bøkene bruker ikke Skram selvopplevde hendelser og egne erfaringer som inspirasjon.

Halldis Moren Vesaas og Tung Tids Tale

HALLDIS MOREN VESAAS

Halldis Moren Vesaas ble født i Trysil i 1907. Hun vokste opp på en gård sammen med sine fire yngre brødre. Hun var datter av forfatteren Sven Moren og hun vokste opp i er rikt kulturelt miljø. Hun debuterte selv som forfatter i en alder av ni år. Da skrev hun ei historie til et blad som het «Norsk Barneblad». Halldis tok lærerutdanning ved Elverum lærerskole. Etter endt utdanning jobbet hun som lærer i Hamar og i Oslo i en to årsperiode før hun reiste til Sveits for å jobbe som sekretær. Mens hun bodde i Sveits ble hun kjent med Tarjei Vesaas som hun innledet et distanseforhold med. Senere, da hun kom tilbake til Norge i 1934, giftet de seg. Ett år etter bryllupet fikk de sin første sønn, Olav. Da bodde de i Vinje. Og fire år etter det fikk paret en datter, Guri. Nå arbeidet Halldis som lærer igjen.

Vesaas skrev seks diktsamlinger fra 1929 – 1947. I tillegg skrev hun to barnebøker og en roman. Senere skrev hun to diktsamlinger mellom 1955 og 1995.

Halldis jobbet aktivt hele livet med kulturarbeidet i Norge. Hun gjendiktet og oversatte teaterstykker for Det Norske teateret. Hun var medlem av Det norske forfatterforenings litterær råd, medlem av Norsk språknemnd og medlem av Norsk Teaterråd og Norsk Kulturråd. Hun engasjerte seg også i samfunnslivet og kulturarbeidet i hjembygda Vinje.

Da Halldis ble enke i 1970 flyttet hun til Oslo. På 80-tallet hadde hun en kjæreste, men hun giftet seg aldri på nytt igjen. Vesaas ble selv syk i 1992. Hun var syk tre år før hun til slutt sovnet stille inn tidlig på høsten 1995.

Kilder: http://no.wikipedia.org/wiki/Halldis_Moren_Vesaas

Tung tids tale

«Det heiter ikkje eg – no lenger

Heretter heite det vi.

Eig du lykka, så er ho ikkje lengre

berre di.

Alt det som bror din kan ta imot

av lykka di, må du gi.

Alt du kan lyfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,

barm slår varmt imot barm.

Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,

at du er varm!»

I følge diktet skal det ikke lengre hete «jeg» fordi det er så mange som trenger litt ekstra hjelp til å leve livet. Vi skal ikke lengre bare smi vår egen lykke, når det er så mange som ikke har lykke. Dette diktet ble skrevet i 1945, altså etter krigen. Leser vi diktet i lys av dette, skjønner man at solidaritet er et godt stikkord her. Halldis mener vi må stå sammen for å bygge opp landet vårt igjen. Vi skal dele vår lykke og glede for å gi litt varme til de som måtte trenge det. Men hun poengterer at en kan ikke redde «hele verden,» men ved å gi ekstra varme og omtanke, om så bare til én, så hjelper det.

Diktet gir uttrykk for en moral der vi skal hjelpe og støtte hverandre. Det oppmuntrer oss til å se våre medmennesker og deres behov, samt dele det vi måtte ha, og ikke bare det vi måtte ha til overs. Tanken bak dette er utrolig god og hvis alle hadde levd etter dette diktet hadde det ikke vært så mye elendighet i verden.