HALLDIS MOREN VESAAS
Halldis Moren Vesaas ble født i Trysil i 1907. Hun vokste opp på en gård sammen med sine fire yngre brødre. Hun var datter av forfatteren Sven Moren og hun vokste opp i er rikt kulturelt miljø. Hun debuterte selv som forfatter i en alder av ni år. Da skrev hun ei historie til et blad som het «Norsk Barneblad». Halldis tok lærerutdanning ved Elverum lærerskole. Etter endt utdanning jobbet hun som lærer i Hamar og i Oslo i en to årsperiode før hun reiste til Sveits for å jobbe som sekretær. Mens hun bodde i Sveits ble hun kjent med Tarjei Vesaas som hun innledet et distanseforhold med. Senere, da hun kom tilbake til Norge i 1934, giftet de seg. Ett år etter bryllupet fikk de sin første sønn, Olav. Da bodde de i Vinje. Og fire år etter det fikk paret en datter, Guri. Nå arbeidet Halldis som lærer igjen.
Vesaas skrev seks diktsamlinger fra 1929 – 1947. I tillegg skrev hun to barnebøker og en roman. Senere skrev hun to diktsamlinger mellom 1955 og 1995.
Halldis jobbet aktivt hele livet med kulturarbeidet i Norge. Hun gjendiktet og oversatte teaterstykker for Det Norske teateret. Hun var medlem av Det norske forfatterforenings litterær råd, medlem av Norsk språknemnd og medlem av Norsk Teaterråd og Norsk Kulturråd. Hun engasjerte seg også i samfunnslivet og kulturarbeidet i hjembygda Vinje.
Da Halldis ble enke i 1970 flyttet hun til Oslo. På 80-tallet hadde hun en kjæreste, men hun giftet seg aldri på nytt igjen. Vesaas ble selv syk i 1992. Hun var syk tre år før hun til slutt sovnet stille inn tidlig på høsten 1995.
Tung tids tale
«Det heiter ikkje eg – no lenger
Heretter heite det vi.
Eig du lykka, så er ho ikkje lengre
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.
Alt du kan lyfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!
Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!»
I følge diktet skal det ikke lengre hete «jeg» fordi det er så mange som trenger litt ekstra hjelp til å leve livet. Vi skal ikke lengre bare smi vår egen lykke, når det er så mange som ikke har lykke. Dette diktet ble skrevet i 1945, altså etter krigen. Leser vi diktet i lys av dette, skjønner man at solidaritet er et godt stikkord her. Halldis mener vi må stå sammen for å bygge opp landet vårt igjen. Vi skal dele vår lykke og glede for å gi litt varme til de som måtte trenge det. Men hun poengterer at en kan ikke redde «hele verden,» men ved å gi ekstra varme og omtanke, om så bare til én, så hjelper det.
Diktet gir uttrykk for en moral der vi skal hjelpe og støtte hverandre. Det oppmuntrer oss til å se våre medmennesker og deres behov, samt dele det vi måtte ha, og ikke bare det vi måtte ha til overs. Tanken bak dette er utrolig god og hvis alle hadde levd etter dette diktet hadde det ikke vært så mye elendighet i verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar